|
Online project
art-and-drugs.info
Currently only in Norwegian
KUNST, KUNSTNERE OG RUSMIDLER
Bruken av forskjellige former for rusmidler har fulgt den vestlige
kunsthistorien som en understrøm siden
slutten av 1700-tallet. De tyske romantikerne var blant de første
som knyttet bruken av narkotiske stoffer til kunstnerisk skapen, og deres
ambivalens til rusen har fulgt kunsten siden. Novalis, som brukte opium
mot sin tuberkolose, kom til å mene at rusopplevelsen, som for ham
var knyttet til både synd og til død,
også transformerte persepsjonen og var i stand til å fornye
livet.
På 1800-tallet eksperimenterte mange kunstnere og forfattere med
opium, og etter 1840 med hasj og kokain. Blant de mer prominente av brukerne
kan nevnes Eugene Delacroix, Honore Daumier, Edgar Allan Poe, Charles
Baudelaire, Honoré de Balzac, Alexandre Dumas, Arthur Rimbaud,
William B. Yeats og mange andre. Høydepunktet i den europeiske
opiumskulturen var i århundreskiftets Paris, da blant andre Claude
Debussy, Eric Satie, Guillaume Apollinaire, Alfred Jarry, Colette, Marcel
Proust, og den unge Picasso eksperimenterte med opium. Det var også
på denne tiden at de norske gullalderkunstnerne hadde sine viktigste
rusopplevelser; Knut Hamsun med opium, Henrik Ibsen med kokain og Edvard
Munch med absinth.
Etter den første verdenskrig bleknet bildet av den aristokratiske
opiumsrøkeren, både som resultat
av tyngre og farligere rusmidler som morfin og heroin, og gjennom formaliseringen
av medisinsk lovgivning og forskjellige former for forbud. Siden den tid
har bruken av rusmidler blant kunstnere stort sett foregått i det
skjulte, bare avbrutt av 60-tallet da rusbruken spredde seg også
utover kunstnernes kretser. I rock-mytologien står Altamontfestivalen
i 1969 som den endelige slutten pa 60-tallets optimistiske ruskultur,
og på 70-tallet ble rusmiddelbruken atter en gang tabu.
Selvom bruken av rusmidler har økt, har den strenge lovgivningen
ført til at man i dag sjelden hører om annet enn tidligere
brukere. Mens mye av den engelske kunstneren Damien Hirsts arbeide
er knyttet til syntetiske rusmidler, var det først da han bestemte
seg for å slutte med dop at det ble offentlig. Det var vel heller
ikke så mange som kjente til den tyske maleren Jörg Immendorffs
dopinteresse før han i sommer ble arrestert på et 5-stjerners
hotellrom i Dusseldorf med ni prostituerte og 11 gram kokain.
Dagens norske samtidskunstnere gir, bortsett fra når det gjelder
alkohol, et bortimot rusfritt inntrykk. Det kan virke som om interessen
for sanselige overskridelser og bevissthetsutvidende opplevelser er byttet
ut med en mer strategisk tenkemåte. Et eksempel kan være det
samtidige maleriet der manøvreringen mellom kunsthistoriske referanser
ser ut til å ha blitt vel så viktig som det sansemessige innholdet.
De siste årenes interesse for kunstinstitusjonen og for samfunnet,
og tendensen mot mer journalistiske arbeidsmåter i kunsten kan også
være en grunn til eksperimentering med rusmidler ikke lenger er
så aktuell.
Hovedmålet med undersøkelsen er
å finne ut hvordan dagens kunstnere stiller seg til bruken av rusmidler,
i hvilken grad de mener at rusmiddelbruk kan ha en innvirkning på
deres kunstneriske skapen, og i hvilken grad de faktisk benytter seg av
rusmidler i sin kunstneriske skapen.
Vi ønsker også å finne ut
om det er enkelte kunstnergrupper som bruker mer rusmidler enn andre og/eller
som har større tro på den positive innvirkningen av rusmidler.
Undersøkelsen vil i tillegg gi oss en indikasjon på om det
finnes et skille i rusmiddelbruk mellom mer eller mindre aktive kunstnere.
Oslo den 29. oktober 2003
Ketil Nergaard
|
|
